Så, idag er det 9 måneder siden. Det føles ikke som om det er så lenge siden jeg fikk telefonoppringningen som jeg trodde var en ond spøk. Samtalen, som gjorde meg til en zombie uten mulighet til å tenke framover, eller forstå de tingene som skjedde rundt meg. Jeg husker jeg var så handlingslammet. Og jeg stivnet. Før jeg bare knakk i to. Det føltes bokstavelig talt ut som om kroppen min bare knakk på midten, og jeg mistet meg selv et par timer.
Hjallar. Jeg savner deg. Og selv om det nå har gått 9 måneder, så tror jeg enda ikke på at du er død. At du ikke finnes blandt oss lengre. At jeg aldri får treffe deg igjen, høre den herlige latteren din eller le av spøkene du kom opp med for å gjøre meg i bedre humør. Aldri vil noen si til meg igjen "Don't worry, be happy; KID!". Aldri. Jeg vet også at jeg antageligvis ikke kan se "Løvenes konge" igjen uten å felle minst 100 tårer, eller høre noen av sangene fra filmen uten å tenke på deg. Jeg vil heller ikke kunne synge, se eller høre "Always look on the bright side of life" uten å forbinde det med deg. Det siste vet jeg allerede at er fakta. Men det gjør meg glad. For sånnsett, så vet jeg at jeg aldri vil glemme deg eller minnene våre.
For det har jeg vært redd for. Jeg har vært så fryktelig redd for å glemme, og for at den smerten og det savnet jeg føler denne datoen hver måned skal forsvinne. Og nei, jeg vet at du ikke hadde villet at jeg skulle ha det vondt denne dagen, du hadde blitt sint, tror jeg. Men kjære, ikke bli det. Jeg har ikke vondt pga deg, jeg har vondt fordi jeg vet at vi aldri kan skape flere minner sammen.
Du har sikkert fått med deg at jeg har tatt en ny tatovering? Liker du den? Jeg håper det. Den er der for å sørge for at jeg aldri glemmer, og fordi du fortjener en egen plass på kroppen min; for at jeg alltid skal ha deg med meg. Den gjør meg glad, hver gang jeg ser på den. Dette høres nok teit ut, men når jeg ser den, så minner den meg ikke bare om deg; men også på hvor sterk jeg er. Det hjelper godt på slike dager som dette.
Fyfader, som jeg savner deg. Jeg både gruer og gleder meg til å se gravstøtten din når jeg drar til Narvik i sommer. Jeg har sett bilde av den, og den er kjempe fin. Likevel, så tror jeg kanskje at det er det som vil få det hele til å gå opp for meg. Og det er den delen som får meg til å virkelig grue meg. Men samtidig blir det litt godt å endelig besøke deg, samt pynte med noen fine blomster og lys.
Du er, var og vil alltid være så fin.
Jeg er glad i deg. Hvil i fred, alltid.
Hakuna Matata.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar