Sjokket, vantroen, sorgen.

Jeg har de siste dagene forsøkt å sette ord på følelsene og tankene som har svirret i hodet mitt siden jeg fikk beskjeden i forrige uke. Beskjeden om at en kompis er død. Sjokket, vantroen, sorgen. Jeg vil ikke tro på dette, hodet mitt lar ikke kroppen min ta dette innover seg; akkurat som om den vil beskytte meg. Jeg vet ikke hva jeg skal føle, hva som er rett - eller hva som er galt. Jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal takle dette.
Jeg kan ikke engang beskrive alle tankene som løp gjennom hodet mitt når jeg fikk høre dette. Tårene som ikke ville stoppe, hjertet som ikke ville slutte å hamre, tomheten som fylte hele kroppen; jeg ble satt på pause. Siden da har jeg vandret rundt i en evig tåke, som jeg ikke helt kommer meg ut av.

I helgen var jeg "På Flukt" igjen, sammen med herlige Røde Kors Ungdom'ere. Det var vanskelig å være med på et spill som jeg vet han elsket så høyt, i et miljø hvor han var så sterkt verdsatt. Jeg følte likevel at han var med oss. Så ham overalt, og det var som om det var igår at jeg kunne se ham stå å synge "Always look on the bright side of life", mens jeg plystret til. Eller at et problem oppstod, og han bare sa "Hakuna Matata", som var livsmottoet hans. Kjære deg, jeg savner deg så. Vi som skulle møtes i sommer, hadde vi bare visst at vi var så nære hverandre. Men det visste vi ikke... Vi skulle gjøre et nytt forsøk på å møtes til høsten. Men dette blir det aldri noe av, og det er så grusomt å vite at vi aldri vil møtes igjen. Aldri synge "Hakuna Matata" eller "Always look on the bright side of life" sammen igjen. Aldri vil jeg få en klem, holde deg med selskap når du tar en røyk ute og vi prater om masse tull. Det er så tungt å vite.

Heldigvis har jeg gode venner. Venner som støtter meg, venner som går gjennom det samme. Jeg er faktisk as we speak i Stavanger hos et vennepar av meg. De er så fine, og får meg til å glemme alle disse forvirrende tankene og følelsene for en stund. Og jeg setter så pris på det, selv om jeg kanskje ikke viser det så godt akkurat nå. Takk, dere.

Neste uke er det begravelse. Akkurat det er noe jeg gruer meg spesielt til. Jeg tror kanskje at det først da vil gå ordentlig opp for meg hva som har skjedd, og hva vi har mistet. Og det blir tungt, og vanvittig tøft. Vi er heldigvis mange som skal dit, sammen. Og jeg vet vi kommer til å klare oss gjennom dette.

Jeg bare gruer meg så veldig.