Kjære influensa.
Ja, du. Nemlig du, som har valgt å bosette deg i kroppen min. Jeg synes du har tatt deg litt vel godt til rette. En ting er at du kommer på en liten visitt, en annen ting er at du raserer kroppen min. Formerer deg gjør du og, med kroppen min som leilighet. Hadde jeg fått velge, hadde jeg kastet deg ut for lenge siden. Ikke har du betalt depositum, og ikke har du betalt noe leie. Dårlig deal. Her hoster og harker jeg til jeg nesten spyr, nyser og sprer mikroorganismene dine for hver en meter jeg beveger meg slik at du er sikret at alle jeg møter også skal få uønskede gjester på besøk. Matlysten og energien min har du stjålet. Var det ingen som lærte deg at det er stygt å stjele? Ikke? Vel; det er stygt å stjele. Og det er uhøflig å komme på besøk uten å si ifra eller være velkommen. Og all tømringen du holder på med inni det stakkars hodet mitt; det synes jeg du kan slutte med. Det samme gjelder all festingen i magen min, det er ikke greit. Eller utslettet du så fint har skaffet meg. Dropp det, vær så snill.
Men du skal vite én ting; Jeg og kroppen min skal nok klare å kvitte oss med deg. Du kjenner den varme følelsen, sant? Det er feber, dét! Og den skal hjelpe meg med å få deg bort. Og paraceten, halspastillene og nesesprayen; de samarbeider også med meg for å få deg bort. For du skal ut, ut av kroppen min. Jeg krever kroppen min tilbake. Helst nå, med en gang. Så forsvinn. Bort med deg, og kom aldri tilbake. Du er ikke velkommen. Jeg ønsker at du pakker sakene dine snarest mulig, og reiser langt bort slik at jeg slipper å kjenne noe mer til deg igjen. Dette er altså en oppsigelse, av deg.
Med vennlig hilsen en veldig sliten Fanny, som er lei av deg og alle dine venner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar