22/7-11, datoen som aldri vil bli glemt.

Det er rart, egentlig. Hvordan vi går rundt og føler oss trygge. Hver dag ser vi nyheter om krig og terror i andre land. Ingen har noensinne trodd at dette var noe vi i Norge trengte å bekymre oss for. Vi har ant fred og ingen fare, svevd på en rosa sky, og diskutert problemene våre. Problemer, som egentlig ikke er så store. Ikke etter idag.

Idag skjedde det som ikke skulle skje. Norge ble utsatt for terror. Av en av våre egne. 100% norsk.

Det er ufattelig. Jeg klarer ikke å forstå det. Jeg klarer bare ikke å skjønne hvordan noen kan være så hjerteløs, og så ond, at de setter en bombe i Regjeringskvartalet. At noen kan skyte på forsvarsløse ungdommer som er fanget på ei øy; uten mulighet til å rømme, uten mulighet til å komme seg unna.
17 stk er nå bekreftet omkommet. 10 av dem er ungdommer fra sommerleiren til AUF.

Jeg var på Utøya forrige sommer, med Røde Kors Ungdom. Det er rart å tenke på. Den vakre, fredlige øya, som vi trivdes så godt på. Jeg husker at jeg tenkte at her; her er det fint. Og trygt. Jeg følte meg så trygg.

Dette bildet er fra Utøya i fjor. Dette var en fin dag.
Idag har jeg sett bilder av døde og skadde ungdommer,
på akkurat samme stranden. Det er sykt.

Jeg har vært så redd idag. Redd for at noen av mine skulle være der, redd for ungdommen i byen; som vi visste var der. Heldigvis, så overlevde de. Og de vennene jeg trodde var der, hadde ikke dratt likevell. Takk og pris.

Likevell er dette en tragedie. En tragedie som ryster hele verden.

Jeg sender varme tanker til ungdommene i Hammerfest og resten av Finnmark som var på Utøya når dette skjedde. Jeg sender varme tanker til alle pårørende og innvolverte. Jeg tenner lys for de drepte og skadede. Jeg stiller opp for vennene mine som har mistet noen av sine. Hvil i fred.

Fred. Jeg vil ha fred. 

Edit; Leste nettopp nye tall på VG. Minst 80 drept på Utøya. Jeg er i sjokk.