It's been a long night in New York city

Who says - John Mayer.

Noen ganger, så sier det bare stopp. Du blir sliten, og orker ikke så mye som før. Etterhvert blir du mer sliten, og orker nesten ingenting. Alt føles som et ork, og du kjenner at energien bare er borte. Sånn har jeg det nå. Jeg eier ikke energi, fryser hele tiden og bare det å skrive her på bloggen føles som et ork. Jeg vil sove, sove og sove. Og nei, jeg er ikke deprimert.
Jeg er sliten. Utslitt. Oppbrukt. Energilageret mitt er tomt, og enda er det så mye jeg vil gjøre før jul!

Jeg sliter med å få blogget, fordi jeg ikke vet hva jeg skal skrive om. Vet ikke hvordan jeg skal formulere meg. Jeg har ingen bilder, føler ikke at de er gode nok. Vet ikke om det jeg skriver er godt nok. Jeg føler meg uinspirert og en smule hjelpesløs. En del av det uinspirerte kommer vell av at jeg ser at jeg har flere lesere, men nesten ingen kommenterer. Og det er kjedelig. Ikke fordi jeg vil ha oppmerksomheten, men fordi jeg vil ha feedback på det jeg skriver. Jeg vil vite om det er bra, og om det er vits at jeg i det hele tatt blogger.

Åh. Jeg er så sliten. Om livet bare hadde en pauseknapp!

(Det forrige innlegget var forresten for å fronte Røde Kors Ungdom sin kampanje mot bruk av barnesoldater i krig og væpnet konflikt).